|
so:text
|
Og det skjønner dere sikkert, at det mest forferdelige ved situasjonen ikke var frykten for å få et slag i hodet – selv om jeg kunne levende forestille meg at det kunne komme til å skje når som helst – men det faktum at jeg måtte forholde meg til et vesen som jeg ikke kunne påkalle makter verken fra himmel eller helvete til å hjelpe meg mot. Akkurat som niggerne, måtte til og med jeg påkalle ham – ham – i hans egen opphøyde og ubeskrivelige fornedring. Den fantes ingentingen verken over eller under ham – og jeg visste det. Han hadde sparket seg fri fra jorden. Den helvetes mannen! Han hadde sparket selve jorden i stykker. Han var alene, mens jeg – foran ham – ikke visste om ejg sto på bakken eller fløt i luften. (no) |
