|
so:text
|
har ikke alene forsonende anerkjent begge retningers likeberettigelse, men den er nesten nådd til en ombytning av rollene, således at den mere og mere i Wergeland erkjenner universaldikteren, kosmopolitten, og i Welhaven den mere spesifikk nasjonale dikter. Hvorledes denne siste selv har opfattet dette punkt, hvorledes hans sinnelag mot denne sin ungdomsmotstander i hans senere livsår artet sig, må forbli mere uvisst; men at han forsonet er gått inn til sin Gud, derom synes en drøm han hadde nestsiste natt før sin død, smukt å vidne: at en uimotståelig trang drev ham op til Wergelands grav. (no) |
