|
so:text
|
Bruno var nemlig i hvert fall offer for førtiårskrisen. Han gikk med lærfrakk og lot skjegget gro. For å vise at han hadde livserfaring, uttrykte han seg som en rollefigur i en annenrangs detektivserie, røkte cigarillos og trente brystmusklene. Men Michel trodde for sin del slett ikke på denne forklaringen om «førtiårskrise». En mann som er offer for førtiårskrisen ber bare om å få leve, leve litt mer; alt han ber om er en utsettelse. I hans tilfelle var sannheten at han var møkk lei alt sammen, og ganske enkelt ikke så noen grunn til å fortsette. (no) |
